Artikkel om Tramteatret

E-postvedlegg

Artikkel om Tramteatret

tramteatretTramteatret eksisterte i ti år. På disse ti årene ble det produsert ti LP-plater/kassetter, seks helaftens musikkrevyer, fire TV-serier, rund tjue egne radioprogrammer, pluss en mengde innslag i forskjellige radio/TV-sendinger, som for eksempel i lørdagsunderholdningen, Musikknytt, Ukeslutt, Dagsrevyen, aktualitetsprogrammer mm. Tramteatret turnerte i alle fylker i Norge, og i tillegg til revyene ble det avholdt rundt regnet to hundre rene konserter. Når det videre legges til at Tramteatret produserte nær sagt all tekst og musikk selv, og dessuten var sjåfører, malere, skreddere, snekkere osv., skjønner man at det foregikk en del i de ti årene. Det er altså ikke så lett å skulle si noe fornuftig om Tramteatret i en liten artikkel. På mange måter ville det vært letter å skrive en bok. Mellom linj­ene i det følgende kortfattede og litt tilfeldige utvalget av historie, ligger det som man vil skjønne mye. Blant annet slit, fortvilelse, håp, et utall diskusjoner, skuffelser, vennskap, 16-timersdager, galgen­humor, glede, sjauing, vanvittig mye moro, dytting av buss, stolthet, tabber, sene netter, trening, vasking, raseri, tårer og usedvanlig mye latter.

Før vi riktig skjønte hva som skjedde, spilte vi for utsolgte hus på Chat Noir i Oslo. Et år tidligere, den 15. juni 1976, hadde Tramteatret blitt dannet på et stiftelsesmøte i en leilighet i Waldemar Thranes gate, etter at noen av oss hadde brutt ut av et student-teater i Chateau Neuf.

På stiftelsesmøtet gikk det med en del portvin, men møtet ble holdt i sirlige former, og vi vedtok at vi all­tid skulle ta de svake og undertryk­tes parti, at vi skulle nå ut til hele Norges befolkning, og at vi skulle hete Tramteatret. Så betalte vi kr 100,- i kontingent og gikk hjem og la oss.

Vi hengte opp bilder i montrene på Chat Noir og håpet at folk som gikk forbi skulle skjønne at det var oss, bildeopphengerne, som spilte der. To fyrer som begge så ut som Fleksnes-karikaturer stanset, gikk bort til montrene og myste grundig på alle bildene. Vi sto og hang et par meter bortenfor og lurte på om vi ville bli gjenkjent; dette var jo sel­veste arbeiderklassen, som vi hadde vedtatt skulle være vårt publikum. De ble ferdige med å studere bilder, og i det de i slett humør gikk videre, utbrøt den ene arbeiderklassen:

«Dem gidder ikke jobbe, vet du! Ska’ spella iddiot i stedet!

Fra Chat Noir gikk det an å gå rett ned på Rosekjelleren via kjøk­kenet. Der satt vi ofte etter forestil­lingen og drakk øl sammen med sjømenn og andre som hadde noe å feire. Terje var konstituert kasserer og hadde billettpengene i en plast­pose under bordet.

Det var to grunner til at vi hav­net på Chat Noir så fort. Den ene var at stykket «Deep Sea Thriller var bra. Den andre var at skuespil­ler Peter Lindbæk hadde klart å taue den fryktede kritiker Erik Pierstorff inn på Chateau Neuf for å se den ene forestillingen vi hadde planlagt å spille. Dette klarte han til tross for at Pierstorff var syk, og dessuten skulle ha reist til utlandet den kvelden. Erik P’s anmeldelse i Dagbladet (hans første begeistrede anmeldelse på et par år) - samt jungeltrommene - fikk Toralv Maurstad til å ringe og tilby oss Chat Noir, og folk flest til å storme billettruka. ­

Anders Rogg kom med i gruppa. Vi syntes han var grei å ha. Han spilte roller, sang og var forestillingens pianist - og samtidig kjørte han lyset og var sufflør og inspisient.

Så kjøpte vi buss og begynte å ha streitjobber mandag, tirsdag og onsdag; for så å dra på turné fra torsdag til søndag. Så slutta vi i jobbene, leide et stort, skittent og rotete lokale på Tøyen og fikk stilfull prøvesal, kontorer, møterom, bad, kjøkken og studio ut av det.

Vi hadde det travelt. En dag ­kom Kine Hellebust som vikar fra Hålogaland Teater. Hun ble satt til å vaske gulv og å ta telefoner - og det gikk vel et års tid før vi andre oppdaget hvor vanvittig bra hun sang og hvor morsom hun var.

En kveld traff vi Dag Åkeson Moe på Club 7, og han lurte på om vi ikke ville lage en TV-serie for ungdom. Terje Nordby (vår forfatter, les og nyt tekstutdragene annet sted på siden ) skrev den første historien om Pelle Parafins Bøljeband (PPB), der bandmedlemmene er en slags karikaturer av skuespillerne som spiller dem.

Vi andre var forresten med på å få mange av ideene, slik vi som oftest var. Når det gjelder PPB, prøvde vi aldri å lage barneunderholdning. Vi brukte bare humoren som var gjengs i gruppa til daglig, og nøt å få være barnslige. Jeg vet at mange har ledd godt av en del av påfunnene våre, men ingen har nok ledd så godt som vi gjorde sjøl.

Søndag morgen etter at den første episoden var sendt lørdag kveld, dro Marianne Krogness og undertegnede på skitur. Vi var nervøse; vi regna med at det å eksponere seg på barne/ungdoms-TV ikke var snaut. Det sto to gutter på rundt tolv år og glante måpende og vantro på oss da vi gikk av trikken på Frognerseteren. “Var det dere som var på TV i går?”

“Jo …” Måpingen tiltok, og etter å ha sett opp på oss en god stund, sa den ene alvorlig: “Det er det verste jeg har sett.” Det ble en skitur i undring over hva vi hadde i vente.

Vi dro opp til Arve Sigvaldsens plateselskap “Talent” med to produksjoner i kofferten, “PPB” og “Back to the ’80s” Der fikk vi gratis cola, fikk spille biljard, og traff plateprodusent Ola Johansen. Av humørsprederen Ola har vi lært det aller meste vi kan om platepro­duksjon - inkludert mye om arrangering, psykologi, rytme, lytting og sang.

Vi søkte hele tiden å utvikle oss mest mulig - og å utvikle formen på det vi drev med. I stykket “Det enkleste er pistol” nådde vi formmessig og kunstnerisk nye høy­der. Her tok vi de mer outrerte ide­ene helt ut, og mange mener at dette er det beste vi har laget.

På en turne til Stavanger fortal­te Bodil Maal(sluttet i TT i -78) om sin tidlige forfar «Pytten» fra Vest-Agder som ble revet i stykker mellom fire hester etter å ha nektet å innordne seg reformasjonen. Da bøddelen sa «Hypp», sa Pytten: «Nå revner ræva til Guddalsbonden.» Det var da vi fant ut at vi skulle lage forestillingen «Det går alltid et korstog». Den førte til en blasfemi­anmeldelse, fem førstesider i «Fædrelandsvennen» på en uke, bønnemøter og mye begeistring, ­også blant kristne og andre religi­øse.

Det er alltid slik at noen vil synes bedre enn andre. Enkelte vil kanskje heve øyenbrynene hvis jeg sier at i TT var det summen av mennesker som var det aller viktigste. Men slik var det. TT’s hemmelighet, hvis det var noen, var denne underlige sam­lingen av svært forskjellige, sære, oppvakte, nærtagende, kunnskaps­rike og åpne mennesker som var vel­dig glade i hverandre. Vi pleide å ty til en klisjé, som vi syntes sa mye: «Sammen er vi dynamitt». Man får altså ikke dynamitt før alle kjemika­liene og de rette betingelsene er til­stede.

Bortsett fra de som er nevnt, bør disse takkes (og helt sikkert flere også): Sigve Bø (vår kjære instruk­tør med de sinnssyke innfall; Sigve lærte oss teater), Peter Lindbæk (som lærte oss hvordan vi skulle analysere hver eneste opptreden vi hadde for stadig å forbedre oss), Lennart Lidstrøm (som blant annet lærte oss at i teater trenger galskapen ikke å ha noen ende), og Kalle Fürst (vår eiegode energibunt av en regissør/medarbeider i TV­seriene).

Det ble stritt i lengden å måtte ha to suksesser gående på én gang for å kunne betale lønninger. Vi hadde 16 på fast lønn. I 1986, etter ti år, la vi ned teatret. 12 stemte for nedleggelse. En stemte avhol­dende(!). En konsert i et sirkustelt på Aker Brygge i Oslo var TT’s siste opptreden, men ingen av de tilstede­værende publikummere var klar over det. Etter siste sang sa John Nyutstumo: “Takk for oss”.

I et par år etterpå var det som å stå på kaia etter flere års sammenhengende seilas i høy sjø - og de fleste av oss lurte fælt på hva vi skulle bli når vi ble store.

Arne Garvang

  • ArnemedEpiphone.jpg
  • SKJEGG.jpg
  • Enhelttilfeldigkrimlisteplakat4.jpg
  • UtenforBlitz2.jpg
  • Browbeats.jpg
  • 1Enhelttilfeldigforbrytelse.jpg
  • Gardermoen2405.13.jpg
  • ATArekkverkhyopplstred.jpg
  • 80s'Welove.jpg
  • Arne1.jpg
  • Arnetarimotpressen.jpg
  • ATAakhyopplst.jpg

Blogg

  • Hysetryne
    HVORFOR HYSETRYNE?

    Noen ganger starter prosessen med et kunstnerisk verk med et TEMA (For eks: Nå skal vi lage noe om USAs overgrep i verden). Andre ganger kan det starte med en story (for eks: Tante Gøril finner plutselig ut at hun skal melde seg ut av syklubben og i stedet rane ADELE kjolebutikk (butikken for voksne og unge kvinner)).

    Skrevet på onsdag, 20 november 2013 18:43 Les mer...
  • Muffe 4 - Djevel i forkledning

    "MUFFE 4 - DJEVEL I FORKLEDNING" kommer 28. september!

    Skrevet på onsdag, 21 august 2013 14:12 Les mer...
  • I Vinden

    Se Missing Links nye video I Vinden på Youtube!

    Skrevet på onsdag, 22 august 2012 12:53 Les mer...
  • MUFFE 3 - SKODA OCTAVIA COMBI!

    Bok eller lydbok lest av forfatteren

    Skrevet på søndag, 22 august 2010 12:40 Les mer...
Flere blogg innlegg