Det røde huset i skogen

E-postvedlegg

Det røde huset i skogen

garvangDet røde huset i skogen var noe bortimot oppdragsskriving; jeg ble spurt av Aschehoug om jeg kunne tenke meg å skrive en bok i serien ”Svart lesehest”. Og jeg syntes det hørtes morsomt ut, å prøve noe som jeg anså for å være noe nytt – skrive noe som ikke nødvendigvis skulle være problematiserende, og som skulle dyrke spenning og det skumle mer enn humoren.

 

Jeg satte i gang med noe jeg kalte ”De døde bor i Sulis”, men da jeg hadde skrevet tilsvarende det lengden på en Svart Lesehest bør være, hadde jeg ennå ikke fått hovedpersonene opp til Sulis. Det ble altså for langt, og jeg måtte legge den til side.

 

Men jeg VILLE skrive en Svart Lesehest og jeg begynte på nytt. Jeg tok utgangspunkt i noe en dame hadde fortalt meg en gang; en slik lilla dame som sysler med gjenferd og sånn, hun drev dem forresten ut også. Resultatet ble noe jeg vil kalle en ”klassisk spøkelseshushistorie”. Underveis snek det seg inn litt humor også, særlig i forbindelse med hovedpersonen Hannes mor, Magda, som samler på antikviteter, spiser bokhvetegrøt med blæretang og er deltaker på ny-åndelige møter.

 

”De døde bor i Sulis” vil bli skrevet ferdig og utgitt, og jeg håper det ikke blir så lenge til.

 


 

DET RØDE HUSET I SKOGEN (utdrag fra første kapittel)


Mammas drøm hadde alltid vært å flytte på landet. Helst til en liten rød stue i skogkanten. Det har aldri vært min drøm, for å si det sånn.  Men vi skulle flytte. Til et rødt hus i skog­kanten. Så veldig lite var det ikke, huset. Men det var rødt, og det lå i skogkanten.
Jeg var helt sikker på at jeg skulle klare å stoppe hele flyttinga. Men så viste det seg at det røde huset alt var kjøpt.
Et hus kan selges igjen, tenkte jeg, og sa det til mamma. Men hun bare så dumt på meg med sånne store drømmende kuøyne, og pratet om rennende vann og lysegrønne bjerker og gjøk i soloppgang og elg, tror jeg det var.

­
Da løp jeg inn på rommet mitt, låste døra, åpnet vinduet og brølte fra tredje etasje utover Josefines gate, Pilestredet og Nye B islett Stadion: J EG VI L IKKE FLYTTE!
Det holdt jeg på med en times tid. Da hadde jeg ikke mer stemme igjen, og dessuten kom pappa fra jobben og brøyt opp døra med en skrutrekker.

Han blir aldri sint, pappa. Men han blir stressa, og det var han nå. Det hadde samla seg en pen tilhørerskare under vinduet mitt, og mellom mine egne rop kunne jeg høre at det kom forskjell ige forslag fra mengden under meg ti I hva de sku Ile gjøre. Forslag som stort sett dreide seg om barnevern og brannvesen og sånt. De lurte også på hva slags foreldre det var som ti lIot et barn å stå sånn og hyle.

Men foreldrene mine tillot det ikke. Pappa Torfinn var altså stressa, og mamma Magda hadde byttet ut kuøynene med noen mindre noen, som så rart på meg. Jeg tror faktisk at hun hadde oppfatta hva jeg sa. Og det er nokså sjeldent.
«Vil du ikke flytte?» sa hun.
Vi hadde altså fått kontakt. Og det var på tide, for jeg hadde gjentatt budskapet nokså mange ganger de siste tre dagene. For ikke å snakke om den siste timen.
«Nei, jeg vil ikke det! Og jeg er tolv år nåog burde få være med å bestemme!» ‘.
«Du er alltid med og bestemmer, du, Hanne. »

Det verste er at mamma tror det selv, at jeg er med på å bestemme. Hjemme hos oss har vi nemlig en spesiell type demokrati. Det går ut på at mamma bestemmer og at pappa og jeg er enige med henne. Andre steder kalles det enevelde. Hadde det enda vært såkalt opplyst enevelde. Men jeg vil ikke si at mamma er mye opplyst. Totalt mørklagt vi I jeg heller si.

Jeg tenkte ganske mye på å rømme. Ikke bare sånn ‘nå-rømmer-jeg-og-da-ten ker-jeg-at­dere-angrer’, altså. Nei, jeg ten,kte ordentlig på det, og jeg sa det ikke til noen. Det blir ganske mye tenking, ikke sant; man må jo for eksempel ha et sted å rømme til.
Jeg tenkte på å bli reingjeter, bli indianer, og på å snike meg med en båt til Kongo og leve av gnu og sjiraff. Og det var bare starten.
Så innså jeg at det ikke var så smart å flytte ut i bushen når problemet var at jeg ikke
viIle flytte. Jeg vi Ile være der jeg var. Og leiIigheten var solgt.
Jeg kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle kunne leve i en by alene. Det virket ikke mye fristende å gå rundt med kopp og be om to kroner til bussen. Eller spille trekkspill på gatehjørnene og sove på fortauet pakka inn i Dagbladet og Aftenposten. Ikke kunne jeg spiIle trekkspi Il heller. Noen jobb viIle jeg jo ikke få, og dessuten ville noen finne meg og sende meg til en liten rød stue i skogkanten. Jeg blir kvalm når jeg hører det uttrykket.

Da kan jeg vel bare ha det så godt, tenkte jeg, når jeg er så kresen.


Så jeg flytta. Jeg satt bak på et lasteplan, og jeg grein hele veien. Det syntes jeg var det minste de fortjente. Mora mi grein også. Fordi vi skulle flytte. Mora mi er sprø.

  • ArnemedEpiphone.jpg
  • SKJEGG.jpg
  • Enhelttilfeldigkrimlisteplakat4.jpg
  • UtenforBlitz2.jpg
  • Browbeats.jpg
  • 1Enhelttilfeldigforbrytelse.jpg
  • Gardermoen2405.13.jpg
  • ATArekkverkhyopplstred.jpg
  • 80s'Welove.jpg
  • Arne1.jpg
  • Arnetarimotpressen.jpg
  • ATAakhyopplst.jpg

Blogg

  • Hysetryne
    HVORFOR HYSETRYNE?

    Noen ganger starter prosessen med et kunstnerisk verk med et TEMA (For eks: Nå skal vi lage noe om USAs overgrep i verden). Andre ganger kan det starte med en story (for eks: Tante Gøril finner plutselig ut at hun skal melde seg ut av syklubben og i stedet rane ADELE kjolebutikk (butikken for voksne og unge kvinner)).

    Skrevet på onsdag, 20 november 2013 18:43 Les mer...
  • Muffe 4 - Djevel i forkledning

    "MUFFE 4 - DJEVEL I FORKLEDNING" kommer 28. september!

    Skrevet på onsdag, 21 august 2013 14:12 Les mer...
  • I Vinden

    Se Missing Links nye video I Vinden på Youtube!

    Skrevet på onsdag, 22 august 2012 12:53 Les mer...
  • MUFFE 3 - SKODA OCTAVIA COMBI!

    Bok eller lydbok lest av forfatteren

    Skrevet på søndag, 22 august 2010 12:40 Les mer...
Flere blogg innlegg